Kommentarer

Se alle artikler

Økende interesse for veterinær spesialistutdanningen i akvakultur

i Den norske veterinærforening (DNV) merkes økende interesse for å utdanne seg innen akvakultur, og i dette leserinnlegget forklarer de om spesialutdanningen og muligheter de ser.

Leserinnlegg

Dette leserinnlegget er skrevet av Bjarne Bjørshol, Hege Hellberg og Alf Seljenes Dalum i Fagutvalg akvakultur (DNV).

Fagutvalg akvakultur under Hovedutvalg for spesialisering i Den norske veterinærforening (DNV) får henvendelser fra både enkeltmedlemmer i DNV og fiskehelsetjenester langs kysten om spesialistutdanningen for veterinærer innen akvakultur. Henvendelsene handler både om utdanningens innhold, og mulighetene for å gjennomføre en veterinær spesialistutdanning. Redusert fiskehelse og fiskevelferd er viktige barrierer for vekst i norsk oppdrettsnæring, noe som har ført til økt interesse for veterinær arbeidskraft.

Veterinær spesialist er en beskyttet tittel, omtalt i Dyrehelsepersonelloven § 16. Endelig autorisasjon gis av Landbruksdepartementet gjennom Mattilsynet etter anbefaling fra DNVs hovedutvalg for spesialisering. Det er Fagutvalg for akvakultur som godkjenner studieplanen og veiledere, og innstiller til eksamen for den enkelte kandidat. Nedenfor orienterer vi kort om spesialistutdanningen for veterinærer, og noen muligheter vi ser for oss.

I. Hva er en spesialistutdanning?

Det er en formalisert videreutdanning for veterinærer innen flere fagområder, inkludert fagområdet akvakultur. Utdanningen omfatter tilsammen 24 måneders faglig aktivitet i veterinærrelaterte fag knyttet til akvakultur. Utdanningen skal tas sideløpende med vanlig veterinærjobb, og det tar vanligvis rundt 4 år å gjennomføre utdanningen. I praksis betyr det at man i perioder er 100 % involvert i utdanningen, i andre perioder er man tilbake i vanlig jobb der man skal dra nytte av de impulser man får via opphold andre steder og via veiledning.

Spesialistutdanningen skiller seg fra en PhD ved at den er bredt faglig forankret og inneholder både teoretiske og praktiske elementer i utdanningen, mens en PhD utdanning er en forskerutdanning innen et avgrenset fagområde, eksempelvis mikrobiologi, patologi eller epidemiologi.

II. Hvordan er spesialistutdanningen bygget opp?

Den består av et eksternt praksis- eller institusjonsopphold på 6–12 måneder, egen praksis under veiledning, kursdeltagelse tilsvarende 2–4 måneder, en skriftlig oppgave/publikasjon, litteraturstudier, obligatorisk veiledning og en avsluttende eksamen.

Utdanningens samlede omfang skal tilsvare 24 måneder omregnet til fulltid. Som nevnt vil det i praksis ta cirka 4 år å gjennomføre utdanningen.

III. Hvordan gjennomføre den praktiske delen og kursdeltagelse?

Den praktiske delen foregår på en godkjent faginstitusjon og/eller i en godkjent fiskehelsetjeneste, enten som ansatt eller hospitant/praktikant, med veiledning innenfor de aktuelle veterinærfag under oppholdet/ansettelsen. Praksisoppholdet kan kombineres med gjennomføring av kurs og litteraturstudier.

IV. Hvem kan starte utdanningen?

Det kan veterinærer som har jobbet minimum to år med akvakultur innen eksempelvis fiskehelsetjeneste, laboratorie, fôrindustri og forvaltning.

V. Hvorfor skal virksomheten (arbeidsgiveren) eller den enkelte veterinær satse på en formell utdanning som veterinær spesialist i akvakultur?

For den enkelte veterinær:

  • Man blir faglig mer kompetent. Man får et betydelig sterkere teoretisk og praktisk fundament for å gjøre jobben som veterinær.
  • Man får kontakt med og innsyn i noen av de førende institusjoner innen fiskehelse og fiskevelferd i Norge.
  • Man får et uvurderlig faglig kontaktnett som kan vare resten av ens karriere, og som også arbeidsgiveren vil dra nytte av.

For virksomheten:

  • Det er stor konkurranse om de mest kompetente medarbeidere i bransjen, også når det gjelder veterinærer. Tilbud om videreutdanning og spesialisering vil bidra til bedre rekruttering, og det vil bli lettere å holde på kvalifisert arbeidskraft.
  • Virksomheten får en konkurransefordel med høyt kvalifiserte veterinærer på laget, og kunnskap som kan bidra til bedre fiskehelse og -velferd i virksomheten og dermed bedre produksjonsøkonomi.
  • Høyt kvalifiserte medarbeidere i bedriften bidrar til faglig høy troverdighet.

Her er det gode muligheter for å skreddersy opplegg for veterinærer som ønsker å gjennomføre utdanningen, og for virksomheter som ønsker å være faglig i front.

VI. Internasjonal harmonisering av etterutdanning for veterinærene

Det pågår nå internasjonal harmonisering av etterutdanning for veterinærene i Europa. DNV/Fagutvalget arbeider for at spesialistutdanningen i akvakultur oppnår europeisk godkjenning i regi av VETCEE (Veterinary Continuous Education in Europe).

Avsluttende merknader

Ordningen legger til rette for at virksomheter kan tilby at egne medarbeidere eller nyrekrutterte medarbeidere kan gå inn i et formalisert utdanningsforløp som fører frem til tittelen «Veterinær, spesialist i fiskesykdommer». Det vil heve den faglige standarden både for virksomheten og for den enkelte veterinær, og bidra til en «vinn-vinn» situasjon.

Vi viser for øvrig til omtalen av utdanningen herunder studieplanen på DNVs hjemmeside.